leevilehto.net

Published in this Norwegian translation in Audiatur. Katalog for ny poesi, 2007

Poet, forlegger, oversetter, lærer, programmerer, redaktør. Oppramsingen kunne bare fortsatt. Den finske poeten Leevi Lehto har mange roller i den (lille) poesiverdenen, og påvirkningen hans på den unge generasjonen finner som skriver poesi er ikke til å komme bort fra. Siden 2002, da Lehto ble med i poesiselskapet Nihil Interit og i to år redigerte og fornyet tidsskriftet Tuli&Savu (Ild&Røyk), har poesimiljøet i Finland gjennomgått store forandringer, hvor Lehto ofte kan sies å ha ledet an. Google Poem-generatoren, det nye nettbaserte forlaget Ntamo, «The EPC Scandinavian Portal», Helsinki Poetics Conference og lydpoesiseminaret i Kuipo, bare for å nevne noen, er alle initiativer som hovedsakelig er stiftet og ledet av Lehto, og som sier noe om de ulike tilnærmingsmåtene til poesi som han tar til orde for.

I sitt eget forfatterskap har Lehto de siste årene i stor grad vendt seg mot konseptuelle og lydbaserte tekster i et forsøk på å unnslippe det fortsatt helt vanlige kravet om at en tekst skal være en «urne» for en intendert «mening» som den dyktige leseren kan grave ut. I så henseende er det verket som det finske litteraturpublikummet kanskje har hatt størst problemer med å plassere i litteraturfeltet den konseptuelle boken Päivä (Dag, 2004), hvor alle setningene i alle nyhetene fra det finske nyhetsbyrået 20. august 2003 er omrokkert og plassert i alfabetisk rekkefølge. Men Lehtos vending mot eksperimentet begynte allerede i 1997 med Ääninen (Lake Onega), som inneholder dadaistiske sonetter hvor språkets lydlige og rytmiske aspekter settes i forgrunnen. Han er også kjent for sterke fremføringer av både egne arbeider og av finske klassikere (opplesningene kan blant annet lyttes til på www.nokturno.org).

I Lehtos forfatterskap er det også interessant å merke seg overgangen fra en lyrisk til en prosessuell holdning. I de fire første bøkene er stilen ganske delikat, kontemplativ og modernistisk i finsk forstand, poetens stemme og ståsted er sentrale for forståelsen av diktene. Men siden da har han – mest åpenbart i Päivâ – beveget seg nærmest helt bort fra tekster med bare en, identifiserbar stemme. Et viktig dikt, som markerer denne overgangen, er det lange prosadiktet «Hän kirjoittaa» (Han/Hun skriver), som er en tekst fylt med skiftende synsvinkler, hvor han stryker ut og skriver på nytt, stanser og fortsetter strømmen av «hän» igjen. Det kom ut i Lehtos siste ordinære diktsamling på finsk, Ampauksia ympäripyörivästä raketista («Shootings from a Round-Going Rocket») fra 2004, hvor Lehto også tar i bruk former for collage som lar skriftlige stemmer agere sammen. Boken avsluttes med et unikt arbeid kalt «Sanasade» (Ordregn), hvor ordene fra de foregående diktene kuttes ned til beinet, slik at bare endelsene blir igjen, som rester av mening.

Lehto har også utforsket de lydlige og rytmiske aspektene ved språket i ulike oversettelser; det siste store arbeidet på finsk er et utvalg av Charles Bernsteins poesi og essays, Runouden puolustus (The Defence of Poetry, 2006). Hans «kommende» store arbeid er en ny oversettelse av Ulysses av James Joyce. Og man må ikke glemme å nevne at Lehto også arbeider den andre veien, fra finsk til engelsk og svensk: hans egne utvalgte dikt kom i 2006 ut på det engelske forlaget Salt Publishing, og samme år var han også redaktør for et nummer av OEI om finsk poesi, «SuOmEI».

I tillegg til sin egen poesi og arbeidet innenfor det finske poesimiljøet har Lehto vært en aktiv deltaker i den internasjonale diskusjonen om poesi og poetikk, og de gode evnene hans til å skape nettverk og utstrakt korrespondanse med poesimiljøer over hele verden har nærmest gjort ham til en ambassadør for finsk poesi. Det er bare det at Lehtos måte å eksportere finsk poesi på ikke er den tradisjonelle. Han har på en overbevisende måte stilt spørsmål ved forestillingen om en nasjonallitteratur og heller tatt til orde for en ny litteratur på barbarisk engelsk. Skal man beskrive Lehtos arbeid i løpet av de siste årene blir det helt misvisende å bruke et begrep som nasjonalitet, eller å ha et tradisjonelt syn på det å «importere» eller «eksportere» kultur. Lehtos eget syn på den nasjonalistiske definisjonen av litteratur er såpass kritisk at han i et intervju i det siste nummeret av Kritiker hevder at nasjoner er «litteraturens fiender». Som en kontrast fremstår Lehtos egen karriere som et utmerket eksempel på de nye, transnasjonale poetidentitetene og poesimiljøene som har oppstått de siste årene. Som Lehto selv sier det i det nevnte intervjuet: «Det var en tid hvor jeg tenkte på meg selv som en amerikansk poet, bortsett fra at jeg skrev på finsk; i dag ser jeg på meg selv som en finsk poet, bortsett fra at jeg skriver på et mer eller mindre barbarisk engelsk.»